Limo

Å finne lettleste, men intelligente bøker er ikke en kombinasjon som er lett å oppdrive. Gleden var derfor stor da jeg huket tak i rolex av Roger Pihl. En artig og velskrevet bok.

For tiden holder jeg på med oppfølgeren til boken, nemlig Limo. Hadde gledet meg veldig til Limo og må si jeg ble en smule skuffet. Han har fortsatt den samme morsomme skrivemåten med spenstige hendelser attåt. Men jeg sitter igjen med følelsen av at plottet er oppbrukt og lite troverdig. For Pihl skriver om det samme konseptet som i første boken, nemlig en mann som starter et vikarbyrå der vikarene stepper inn som oppdragsgiveren. Bokstavlig talt. Vikarene utgir seg for å være oppdragsgiveren slik at denne personen da kan drive med noe annet. I første boken var det næringslivstoppene som fikk litt pusterom, i den andre regjeringsmedlemmer.

Vikarbyrået tar blant annet på seg oppdrag som snorklipping og komitémøter. Nå er stand-in'en ikke nødvendigvis prikk lik ministeren, men vikarbyrået haler det i land ved tankegangen om at et fåtall i Norge kjenner igjen eksempelvis kommunalministeren hvis de ser han/hun på gaten. Neivel, så kan jeg ikke på stående fot si hvem som er kommunalministeren i Norge (fy på deg!), men hadde det komt en stand-in av kommunalministeren på tv, så hadde journalister, familie, ja, you name it, reagert. Og javel, så er dette fiksjon og slikt har ikke rot i virkeligheten. Men litt troverdighet må jo plottet også ha for at det skal overleve.

Limo er og blir en artig bok, men boken klarer ikke overbevise meg om at den er troverdig. Og da mister jeg mye av lesegleden.